Statsbudsjett

Omar Samy Gamal

Frustrert student (by Peter Alfred Hess)Frykten og galskapen

«Kan du presse deg litt inn?» Det er stapp fult i forelesningssalen. «Sett deg i trappa!» Det er det første som treffer deg om morgenen. Fra trappekroken skal du følge en forelesning i f.eks. kalkulus, fysikk, eller kanskje algoritmer og datastrukturer. Du noterer for harde livet, og foreleser fyker gjennom pensum. Følelsen av at du forstår mindre etter, enn det du gjorde før forelesningen står sterkt og du får lyst til å rive deg i håret. Samtidig er du stiv av redsel for at du ikke skal stå i faget. Kanskje finnes det hjelp i innleveringsoppgavene du skal levere i slutten av uka? Kanskje du får tilbakemelding på det du ikke forstår? Neppe! Øverst på innleveringa står det enten godkjent eller ikke godkjent. Og der står du med følelsen av at du er fortapt.

Dårligst i klassen, igjen …

Det kan kanskje virke som dette er satt på spissen, men dette er faktisk realiteten for mange ingeniørstudenter landet over. Tror du meg ikke? Da er det bare å se på de siste tallene i NOKUTs studiebarometer. Nok en gang skårer landets ingeniørutdanninger blant de dårligste på hvor fornøyd studentene er med studiet sitt. Grunnen? Dårlig oppfølging og veiledning, dårlig utstyr og laboratorier, dårlig infrastruktur og ikke minst, lite praksis i ingeniørutdanningen. Med dette skal kunnskapsnasjonen Norge sikre norsk verdiskapning i fremtiden, sikre et grønt skifte, og sikre innovasjon og nyskapning som skal ta Norge inn i verdens teknologiske fremtid. I doubt it!

Studenter bruker for lite tid på studier!

En tanke som kanskje slår deg som leser er at norske studenter bruker for lite tid på studiene sine, og i noen tilfeller kan dette stemme. For norske ingeniørstudenter er dette langt fra virkeligheten. NOKUTs studiebarometer viser nemlig at landets ingeniørstudenter ligger på topp når det gjelder tid brukt på studie. Norske ingeniørstudenter bruker mellom 36 og hele 41 timer i uken på studier!

Landets universiteter og høgskoler må skjerpe seg?

Så det er landets universiteter og høgskoler som har skyld i at ingeniørstudentene synes utdanningene ikke holder mål? … Åh! Hadde det vært så enkelt … Det er vanskelig å levere god utdanning med sterk konkurranse fra privat sektor om å få tak i de beste foreleserne, eller for lite plass i forelesningssalen, eller utdatert utstyr og laboratorier osv osv. Listen er lang. Og slik har det vært i flere år. Hvorfor? Norges ingeniørutdanninger er kraftig underfinansiert! Det er ikke lett å levere god utdanning når du ikke har råd til det.

De som har forstått det

I statsbudsjettet for 2016 kom det frem at det ikke blir bevilget mer penger til landets ingeniørstudier. En skuffelse for NITO Studentene, og et nederlag for alle landets ingeniørstudenter. Det førte til at vi måtte ta en ny prat med politikerne på Stortinget, og ett parti har i ettertid gledet meg mye! Partiet Venstre tror på en grønnere fremtid, og tror også ingeniørene spiller en viktig rolle i denne omstillingen. I behandlingen av årets statsbudsjett på Stortinget påpekte Venstre at ingeniørutdanningen ikke er finansiert godt nok i forhold til hvor mye det koster å drive utdanningene. Det er vi helt enige i!

 «Wannabe» kunnskapsnasjon

Skal vi sikre norsk verdiskapning i fremtiden, ta del i og påvirke den teknologiske utviklingen i verden, ja rett og slett bli en nasjon som lever av å selge kunnskap og gode ideer, så trenger vi gode og robuste ingeniørutdanninger. Vi trenger faktisk ingeniørutdanninger i verdensklasse! Norske ingeniørstudenter jobber hardt, og har den rette innstillingen. Nå må vi gi dem den utdanningen de fortjener! Først da får vi ingeniører som kan sikre Norges fremtid. Det er kun opp til de som sitter på pengesekken nå. Ønsker de at vi skal bli en verdensledende kunnskapsnasjon, eller en «wannabe» kunnskapsnasjon? Akkurat nå lukter det wannabe lang vei.

 

// Omar Samy Gamal, Leder NITO Studentene

Steinar Pedersen

Reell finansiering av utdanningene og midler til utstyr

NITO Studentene har vedtatt følgende prioriteringer til statsbudsjettet 2016:

1. En finansiering av ingeniør- og teknologiutdanningene som gjenspeiler reelle behov.
2. Økt bevilgning til utstyr i ingeniør- og teknologiutdanningene

En finansiering som gjenspeiler reelle behov
NITO Studentene mener at det er viktig at institusjonene som tilbyr ingeniør- og teknologiutdanningene kan tilby en kvalitativt god utdanning, som både er arbeidsrelevant og som innebærer praksis og god oppfølgning og veiledning av studentene. Dette innebærer at institusjonene må ha en forutsigbar og fremtidsrettet finansiering, som kan dekke opp under de reelle behovene institusjonene har.
I dag er ingeniør- og teknologiutdanninger på lavere grads nivå finansiert i nest laveste kategori. Det til tross for at teknologiske utdanninger har stort behov for infrastruktur, både innen bygg, laboratorier, utstyr og lærekrefter. Hvis arbeidslivet i Norge skal få den arbeidskraften det trenger, må ingeniør- og teknologiutdanninger finansieres bedre. Institusjonene må ha råd til nødvendig utstyr og de må ha råd til å konkurrere med privat næringsliv om de mest kompetente arbeidstagerne.

NITO Studentene hovedønske er at finansieringen av ingeniør- og teknologiutdanningene gjenspeiler reelle behov. Dersom det ikke blir resultatet av gjennomgangen av finansieringssystemet for universiteter og høyskoler, ønsker vi i første omgang at finansieringen av den treårige ingeniørutdanning skal heves til kategori D, med et langsiktig mål om en finansiering tilsvarende dagens kategori C. En heving av den treårige ingeniørutdanningen fra kategori E til kategori D vil ha en budsjetteffekt per kull på om lag 45 millioner kroner i strategiske tildelinger. Dette er basert på foreslåtte kategorier og satser for utdanningsinsentivene i budsjettforslaget for 2015 og tallet på førstegangsregistrerte ingeniørstudenter i 2014 .

Bevilgning til utstyr
Våre medlemmer melder om at utdanningene har utstyr som er i dårlig stand, og en av fem sier at det mangler utstyr som er nødvendig for undervisningen . NITO Studentene ønsker friske midler øremerket oppdatering av utstyr innen ingeniør-, teknologi-, og realfag, slik at institusjonene kan legge konkrete planer for utskiftning og oppdatering av utstyrsparken.

Instagram-bilde fra kampanjen #MITTUTSTYR

Instagram-bilde fra kampanjen #MITTUTSTYR

I statsbudsjettet for 2015 ble det bevilget en årlig pott på 30 millioner til utstyr i ingeniør og sykepleierutdanningene. Dette er to vidt forskjellige utdanninger med liten grad av overlappende utstyrsbehov. Dersom midlene ikke øremerkes spesifikt til ingeniør- og teknologiutdanningene er det ingen garanti for at midlene faktisk brukes til å forbedre utstyrssituasjonen i disse utdanningene. Vi ser allerede indikasjoner på at bevilgningen for 2015 ved enkelte institusjoner vil brukes utelukkende på sykepleierutdanningen.
Selv om vi er glade for at regjeringen anerkjenner behovet for midler til utstyr i ingeniør- og teknologiutdanningene, mener vi at 30 millioner er en alt for lav sum. Tilbakemeldingene vi har fått etter direkte kommunikasjon med dekaner ved ingeniørutdanningene, indikerer at det kan være et etterslep på flere hundre millioner, og at behovet varierer mellom de forskjellige institusjonene. Det er derfor viktig at midlene fordeles etter institusjonenes faktiske behov.

Kvalitet fremfor kvantitet
Avslutningsvis vil vi understreke at dersom det vurderes å tildele studieplasser innen ingeniør- og teknologifag må det gjøres på bakgrunn av institusjonenes eksisterende kapasitet og kompetanse innenfor utdanningsområdet. Institusjonen må med andre ord ha tilstrekkelig infrastruktur og kapasitet blant de vitenskapelig ansatte før studieplassene tildeles.

/Steinar Pedersen, leder NITO Studentene.

Steinar Pedersen

Hvis jeg var kunnskapsminister

Torsdag 6. november avholdt NITO i samarbeid med forskerforbundet og NHO, Teknologiutdanning 2014. På konferansen ble jeg spurt om å gi en innledning hvor jeg skulle legge frem mine prioriteringer om jeg skulle vært kunnskapsminister. Under kan du lese innlegget mitt.

Å ta rollen som kunnskapsminister, selv bare for en dag ville krevd mye. Enda mer kreves det av Torbjørn Røe Isaksen, som skal ta vare på alle, svare for utdanning generelt og kjempe for å få prioritert utdanning på både høyere og lavere nivå i statsbudsjettet, hver eneste dag. Et arbeid det står stor respekt av. For meg står ingeniør- og teknologiutdanningene i sentrum. En utdanning Norge har ambisjoner om å få på internasjonalt nivå, en kvalitativt sterk utdanning, som skal lede Norge gjennom fremtidens teknologiutvikling. Men for å strekke seg mot det målet, har jeg tre hovedprioriteringer, og de spiller mye på hverandre; Det er de tre P-er. Penger, Praksis og Pedagogikk…
419995
Penger
Den første P-en, penger, er ikke alt, men penger spiller en avgjørende rolle for de utdanningene Norge er mest avhengig av. Penger legger grunnlaget for tilbudet studentene får. Penger er nødvendig for å kunne tilby kvalitativt gode ingeniør- og teknologiutdanninger. Penger gir mulighet for å tilby praksis, relevant utstyr og lærekrefter med tung faglig kompetanse og pedagogiske evner.

Med dette mener jeg at rammen for ingeniør- og teknologiutdanningene må endres. Som kunnskapsminister er det første P-en jeg vil gjennomføre, å løfte disse utdanningene til finansieringskategori C.
På den måten blir institusjonene i stand til å tenke mye mer fremtidsrettet, investere i og teknologisk utstyr og ansette faglig tilsatte til å veilede og følge studentene tettere i studiene. Andre bivirkninger kan være:
– Flere ingeniører til å løse miljø, klima og energiutfordringer
– Flere skatteytere raskere
– Mindre studielån
– tilstrekkelig kompetanse for arbeids- og næringslivet.
Sagt med to ord: bedre gjennomstrømning.

Praksis
På ingeniør- og teknologiutdanningene faller student etter student av studiet, faktisk fullfører hele en av 3 aldri studiene sine. Som kunnskapsminister er den andre P-en et tiltak jeg ville brukt for å holde på studentene. Norge har ikke råd til at ingeniør- og teknologistudentene ikke fullfører på normert tid eller faller fra. Praksis er et av de tiltakene jeg mener vil være avgjørende for å gi studentene motivasjon, innsikt og forståelse for sitt fag. Noe som igjen vil tjene samfunnet ved å gi flere og bedre ingeniører på sikt.

Det er i dag åpning for praksis i 5. semester i rammeplanen for ingeniørutdanningene, men jeg ønsker at tilbudet skal gis til alle i ingeniør- og teknologiutdanninger, så tidlig som mulig. Studentene ønsker å få praksis, næringslivet ønsker å gi praksis, studiestedene vil tilby det, men hva skjer? Jo, det mangler tydeligvis incentiver for å gjennomføre praksis. Studentene, næringslivet, institusjonene og kunnskapsdepartementet må finne sammen søke løsninger som tjener dem og samfunnet. Noe som for øvrig henger tett sammen med den første P-en, penger. Men også pedagogikk.

Pedagogikk
Et tilbud om praksis betyr lite, hvis studentene ikke har en sterk faglig, didaktisk og pedagogisk base å hvile seg på ved sin institusjon. En slik base forutsetter vitenskapelige ansatte som kan lære studenten teorien bak og metodikk. Samtidig må de motivere og lære opp studentene i ingeniørfag med moderne utstyr og faglig relevans knyttet til forskning og gjerne med hospitering. I dag er et slikt tilbud krevende for en høgskole eller et universitet, fordi den første P-en, penger, ikke stor nok. Lav finansiering gjør i tillegg deres økonomiske situasjon lite konkurransedyktig mot næringslivet om de gode hodene. Utenom dette må næringslivet også engasjeres underveis i utdanningene for å legge frem reelle problemstillinger for studentene og supplere undervisningen.

Å ha tilstrekkelig faglige tilsatte er helt avgjørende for kvaliteten i utdanningen. Studentene er avhengig av veiledning og oppfølging og ingeniørstudentene scorer nest lavest på disse forholdene i NOKUTs studiebarometer. Som kunnskapsminister vil jeg sørge for at institusjonene blir i stand til å ta vare på studentene sine. Da må jeg sørge for at utdanningene får de midlene de trenger for å utdanne ingeniører og teknologer. Dersom det er ønskelig med mer kapasitet innen ingeniør- og teknologifag må institusjonen ha tilstrekkelig infrastruktur og kapasitet blant de vitenskapelig ansatte før studieplassene tildeles.

Så hva vil jeg gjøre?
Som dere nå har hørt spiller de tre P-er mye på hverandre, men kanskje aller viktigst er den første. Penger. Penger er rammen for hva som kan gjøres. Praksis og pedagogikk er hva institusjonene kan tilby, forbedre og organisere med penger. Studentene bør få tidlig praksis, hvor institusjonene, kunnskapsdepartementet og næringslivet må samarbeide om å finne incentiver og gi et godt tilbud til studentene. Uten vitenskapelige ansatte kan ikke studiene leve videre. Institusjonene må være i stand til å konkurrere om denne kompetansen og også bli flinkere til å fremsnakke en karriere innen utdanning for å tiltrekke seg kompetanse.

Som kunnskapsminister, vil mitt første steg i en plan om å ta ansvar for Norges fremtidige teknologiske kompetanse være å satse på de tre P-ene. Penger, praksis og pedagogikk. Det innebærer først og fremst å øke finansieringen i ingeniør- og teknologiutdanningene. Den må økes til et nivå som faktisk gjenspeiler de reelle kostnadene og gir institusjonene en økonomisk forutsigbarhet. Dette kan gjøres med å samle utdanningene i det som i fremtiden vil tilsvare dagens kategori C.

/ Steinar Pedersen, leder NITO Studentene

Steinar Pedersen

Mandag 25. lanserte statistisk sentralbyrå en oversikt over kostnader knyttet til høyere utdanning. Statistikken viser at gjennomsnittskostnaden per student for høyere utdanning ligger på 151 271 kroner per 60 studiepoeng (ett standard studieår). Alle studier er plassert i en kostnadskategori fra F (lavest) til A (høyest), hvor bevilgningen studiet får per avlagte 60-studiepoengenhet blir definert.

Siden dagens finansieringssystem ble til, har ingeniør- og teknologiutdanninger på både høyere og lavere nivå vært plassert nesten nederst på skalaen. Bachelorgrad i ingeniørfag er plassert i kategori E, integrert master (5 år) er plassert i kategori D, og 2-årig master i C (kilde s. 38.) NITO Studentene har i mange år jobbet for å få disse utdanningene opp i mer riktige kategorier, og i innspillene vi har sendt til kunnskapsdepartementet har vi poengtert behovet for høyere bevilgninger til teknologiske utdanninger, og etterspurt et finansieringssystem som faktisk gjenspeiler de reelle kostnadene i utdanningene.mittustyrlab

Det som er oppsiktsvekkende med statistikken fra SSB, er at gjennomsnittskostnaden per avlagte studiepoengenhet (60 studiepoeng) er høyere enn bevilgningen til både i kategori E (108 000 kr) og D (127 000kr) som ingeniør- og teknologifagene primært ligger i. Jeg stiller meg veldig undrende til at utdanningen til en av samfunnets aller viktigste yrkesgrupper ikke er høyere prioritert i dagens utdanningssystem. Spesielt undrende blir jeg til at det ikke er gjort noe, når tilbakemeldingene fra institusjonene selv er at de må ha lønnsomme studier med stor studentgjennomstrømning for å finansiere teknologiutdanningene de tilbyr. Da må man spørre seg selv om finansieringssystemet for høyrere utdanning faktisk er hensiktsmessig slik den er i dag!

En skulle tro at faglig tunge samfunnskritiske utdanninger, med høye krav til utstyr, veiledning, oppfølgning og praksis skulle være bedre stilt. Utdanningene kjemper med privat næringsliv om faglige tilsatte, har store mengder utdatert utstyr og høyt frafall blant studentene. Kombinert med rekordhøyt overopptak til utdanningene går dette på bekostning av utdanningskvaliteten. Resultatet over tid kan bli at vi ikke klarer å få den kompetansen Norge trenger i fremtiden, noe som kan gå ut over infrastruktur som vanntilførsel, avløp, veier og nye boliger.

Min anmodning til regjeringen som starter høstens budsjettkonferanse denne uken er å ta tak i problemet og ta ansvar for Norges fremtid. Selv om det er igangsatt et arbeid med finansieringssystemet for høyere utdanning, kan vi ikke vente med å gjøre noe for studentene vi skal utdanne til å drive Norges maskineri. Finansieringen for ingeniør- og teknologiutdanningene må justeres opp til kategori C i statsbudsjettet for 2015.

// Steinar Pedersen, leder NITO Studentene 09NYHstudentleder_4820465a

 

 

 

 

Steinar Pedersen

I dag, onsdag 14. mai, la regjeringen frem revidert nasjonalbudsjett for 2014, og ingeniør- og teknologiutdanningene er ikke nevnt.

Det er sjelden revidert nasjonalbudsjett byr på de store overraskelsene, men siden det er ny regjeringen krysset vi fingrene litt mer enn vi ellers ville ha gjort. Det var jo ikke så mye som kunne endres på de tre ukene regjeringen hadde til å endre på de rødgrønnes avskjedsbudsjett, nå har de hatt et halvt år.

Det er heldigvis ikke så mange månedene til regjeringen har en ny sjanse til å vise at de satser på de utdanningene som bidrar til at landet vårt går rundt. I oktober legges statsbudsjettet for 2015 frem og våre krav er klare:
1. Økt finansiering av ingeniørutdanningen
2. Penger til utstyr i ingeniør- og teknologiutdanningene

Finansiering
I dag er ingeniør- og teknologiutdanninger på lavere grads nivå regnet som nest billigste utdanningene å tilby. Det til tross for at teknologiske utdanninger formodentlig har et stort behov for laboratorier, verksteder, utstyr, datamaskiner, verktøy og kostbar programvare. Våre medlemmer melder om utdatert utstyr, samtidig er det flere eksempler på at institusjoner sliter med å rekruttere faglige tilsatte innen teknologiske fag. Dersom arbeidslivet i Norge skal få den arbeidskraften det trenger, så må ingeniør- og teknologiutdanninger finansieres bedre. Institusjonene må ha råd til nødvendig utstyr og de må ha råd til å konkurrere med privat næringsliv om de beste hodene. Derfor krever NITO Studentene at ingeniørutdanningene heves til minimum kategori D i statsbudsjettet for 2015. Vi vet at det er satt i gang en gjennomgang av finansieringssystemet, men mener at det ikke må bli en unnskyldning for å utsette sårt tiltrengte grep innenfor sektoren.

Utstyr
I NITO Studentenes medlemsundersøkelse melder en av fem at det mangler utstyr som er nødvendig for undervisningen. Samtidig ga kampanjen #mittutstyr (link) mange eksempler på at mye av utstyret rundt om på landets teknologiutdanninger er modent for fornyelse. Med dagens finansiering av utdanningene er det ikke rom for å foreta de investeringene og oppdateringene som er nødvendige. NITO Studentene ønsker derfor friske, øremerkede, midler til utstyr i teknologiutdanningene.

/ Steinar Pedersen, leder NITO Studentene